|
Det sko’ ha vore sommar nå |
|
og du å eg sko’ vore små |
|
å du sko’ komt forbi som før – |
|
forbi som før. |
|
Å ikkje sko’ du strømper hatt, |
|
men nakne leggen brun å glatt. |
|
Du sko’ hetta Ingeborg, |
|
Ingeborg |
|
Å eg sko’ vera stum å stygg |
|
med fregnenase, pannelugg – |
|
å motlaust latt deg gå forbi, |
|
gå forbi. |
|
Men ittepå sko’ eg ha gått |
|
å rusla for meg sjøl så smått |
|
å lagt meg bak ein stabbestein |
|
å grått - |
|
Men himmelen sko’ vore blå |
|
så konne eg bli sikker på |
|
at neste dag på samme sti |
|
kom du forbi – |
|
Det sko ha vore sommar du! |
|
Å eg sko’ stå der sterk av tru |
|
med fregnenasen høgt på strå – |
|
Det sko’ ha vore sommar nå! |