|
Æ kom te det magiske landet |
|
som ligg ved den ytterste pol |
|
Med stort og uslokkelig mørke |
|
og lie som flamme i sol |
|
Æ ser mæ tebake på livet |
|
æ har ikkje sett det så klart: |
|
Æ følgte bestandig en lengsel |
|
æ hadde et lysandes kart |
|
Æ møtte dæ tidlig på veien |
|
vi fikk ikkje lenge ilag |
|
Æ stod med to gutta på armen |
|
det snudde den svartaste dag |
|
Æ hadde et arbeid å passe |
|
æ va både enke og mor |
|
Æ hørte en fangstmann fortelle |
|
Da kjente æ suget mot nord |
|
Æ veit å håndtere et våpen |
|
æ kan felle en bjørn hvess æ må |
|
Æ lærte å røkte terrenget |
|
æ lærte å fangste og flå |
|
De vintran vi hadde på Svalbard |
|
ingenting tok mæ så sterkt |
|
En rein og urokkelig verden |
|
livet så nakent og nært |
|
Æ kan ikkje forklare min lengsel |
|
æ veit bare at den va sann |
|
Æ hadde det kartet som lyste |
|
og viste en vei og et land |
|
Æ følgte mitt nordvendte hjerte |
|
og nådde den ytterste pol |
|
Æ kom tel det djupaste mørket |
|
Æ kom tel ei flammandes sol |