Sorgens Kammer -Del II -Dimmu Borgir
Minnenes ekko stiller timen
Kneblet I tungsinnets lenker faller jeg ifra
Ikke lenger vil jeg være boltet fast I vemodighetens anker
Men endelig f lengselen slukket etter dra
Drakk jeg for meget av livhpets krus
Tok jeg gledens for fengelighet for gitt
For min strid mot tomhetens smerte denne dødsangstens rus
Er det eneste ene igjen som er mitt
I min ensomhet vet jeg likevel
At jeg ikke har noen andre takke enn meg selv
Derfor er jeg rolig når
Repet strammes rundt min nakke
I min ensomhet vet jeg likevel
At jeg ikke har noen andre takke enn meg selv
Derfor er jeg rolig nr
Repet strammes rundt min nakke
Stumme vitner kan ei gi trøst
Menigmann I gravkorets forsamling vil aldri fatte
Det landet av fortapelse
Jeg egenhendig skapte
Denne intense dragning mot dødens portaler
En vandrende studie I grtkvalt messe noir
Behersket siden tidenes morgen
Men noe jeg aldri lot slippe taket var sorgen
I min ensomhet vet jeg likevel
At jeg ikke har noen andre takke enn meg selv
Derfor er jeg rolig når
Repet strammes rundt min nakke